En kveld verken vi eller de noen gang vil glemme

Denne artikkelen er skrevet av innholdsprodusent i Bodø/Glimt, Niklas Aune Johnsen og er mine personlige betrakninger før det braker løs igjen ...

Jeg skrev noen ord på glimt.no i forbindelse med semifinalen i cupen i fjor, da Glimt møtte Viking. I dag da jeg gikk til jobb fikk jeg lyst til å skrive til dere igjen. Mens jeg gikk der med god musikk på ørene og sommerfugler i magen var det én følelse som trumfet alt. Det er noe jeg kanskje ikke er så flink til å føle på, men som er viktig å ta seg tid til inni mellom. 

Hus etter hus langs veien var pyntet til fest. Utenfor trapper, verandaer og vinduer hang de gule flaggene opplyste av vintersola som endelig har kommet tilbake til byen vår. Akkurat som Europa-fotballen. Den er også tilbake i kveld. 

Verken jeg eller du, eller noen andre Glimt-supportere er spesielt bortskjemte med Europa-fotball her vi holder til nord for polarsirkelen. Spesielt ikke i februar.Tidligere har det kanskje vært en og annen kamp i løpet av sommeren, før eventyret var over før midnattsola takket for seg. Nå spiller Bodø/Glimt mot europeisk motstand i februar. Noe som betyr at vi har kommet forbi både ett, to, tre, fire og fem hinder allerede. Vi er i sluttspillet. Blant de aller største. 

Men Glimt er fortsatt blant de aller minste. Særlig i Europa. For noen år siden sa Glimts daglige leder, Frode Thomassen at Glimt aldri kommer til å bli seriemester. Ett eller to år senere var det motbevist. Plusser du på ett år til hadde Glimt vunnet ligaen to ganger. Derfor drister jeg meg til å si Glimt vinner aldri Champions League. Det er vel generelt usannsynlig å tenke seg til at Glimt kan vinne noen som helst europeisk turnering. Men vi er med! 

De siste årene har Glimt vært med. Og vi har gjort oss bemerket i Europa. Bare spør José Mourinho om han har hørt om vesle Bodø/Glimt fra en forblåst plass i Nord-Norge. Det har han. Og han kommer aldri til å glemme oss heller. Han glemmer ikke Aspmyra stadion, J-feltet, vinden, Erik Botheim, kunstgresset, snøballene eller Kjetil Knutsen. Aldri. 

Ikke Celtic, AZ Alkmaar eller Dinamo Zagreb heller. De kveldene der kommer ikke jeg til å glemme heller. Da Glimt viste at de mener alvor og har noe å gjøre blant de store gutta. Men det er ikke bare det som skjer på banen som får meg til å huske det. Det er den følelsen jeg snakket om innledningsvis. Stoltheten.

Jeg har levd Glimt siden jeg var et lite barn. Drømt om å høre Champions League-hymna på Aspmyra. Check. Drømt om at de helgule skal løfte Eliteserie-trofeet. Check. Drømt om at det skal være litt kult å heie på Glimt. Check. 

• Bli bedre kjent med morgendagens motstander: Dette er Lech Poznan

De siste dagene har det skjedd mye på Aspmyra inn mot kampen i kveld. Blant annet er den polske TV-kanalen, Viaplay Polen på besøk. De har traska rundt med kamera og mikrofonen sin for å dokumentere og fortelle historier fra Bodø til alle fotballinteresserte i Polen. De var interessert i historien til tannbørsten, supporterkulturen og klubbens utvikling de siste årene. De var også nysgjerrige på fortiden. Den tiden da Glimt og andre nordnorske klubber ikke fikk delta i allnorsk fotball, fordi vi holdt til i nord. En diskriminering vi ikke ønsker å se igjen, naturligvis. 

Stoltheten jeg snakker om var nok også til stede hos alle de som så Glimt endelig vinne cupen i 1975. Jeg var ikke der. Langt i fra. Men jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært. Kan det sammenliknes med sånn det er i dag? For igjen er det litt oss mot røkla. Jeg sier ikke at det er tilbake til den samme tilstanden som før 1963, men også nå er alle ute etter å ta Glimt. Det er en posisjon vi som supportere må trives i. Det gjør det hele mye mer interessant. 

Når Lech Poznan i kveld står på motsatt banehalvdel på Aspmyra samles vi alle sammen endelig igjen. Flomlysene skrus på, stadion er dekorert i UEFAs farger og det er oss mot dem. Glimt i helgult mot Lech Poznan i sine blå trøyer. I tillegg er endelig J-feltet tilbake. Jeg har savnet dere. Helt siden den vanvittige kampen mot Viking i starten av november har det vært et savn etter å få oppleve supporterkulturen på Aspmyra igjen. Det er de kveldene her jeg lever for. Drit i jul, bursdag, 17. mai, himmelsprett og pinse. Drit i sommerferie, strandliv på Gran Canaria eller skiferier i Alpene. Gi meg Europa i Bodø.

• Kjøp billetter til kveldens kamp mot Lech Poznan her

I bittelitte Bodø. Helt øverst på jordkloden. Alene i nord. Så langt fra verdensmeteropolene i Europa at media ikke gidder å reise hit for å dekke fotballkamper. Så lange avstander at knapt bortelagene selv møter opp. Føles i alle fall sånn noen ganger, sant? Her har vi skapt historie på historie, gang på gang. Storhet etter storhet har reist slukøret hjem, mens de største av de alle, de helgule supporterne har traska hjem eller ut på livet for noen edle dråper med hodet høyt hevet. De som har lengre reisevei beholder drakten og skjerfet på på flyet dagen derpå. Snakk med meg om Glimt. Se på meg! Jeg heier på Glimt. Selveste Bodø/Glimt! Den stoltheten der altså. Jeg kjenner det mens fingrene mine sklir over tastaturet når jeg skriver disse ordene. Gåsehud og kampdagfølelsen. 

I Avisa Nordland i dag skriver kommentator Stein Sneve at det er slett ingen krise om Glimt ryker tidligere ut av Europa i år enn i fjor. Det er jeg for såvidt enig i. Glimt har oppnådd mer enn jeg noen gang kunne drømme om, men! Det er et men her. Det er ikke over enda. Faktisk er det ikke over i kveld heller. For uansett hvordan det går har vi en ny sjanse i Polen om en uke. Står vi der, uten avansement kan jeg love deg én ting. Jeg kommer til å boble over av stolthet. For dette har vi fått til sammen. 

Pssst! En splitter ny episode av 4-3-3, hvor vi har besøk av Jakob fra Poznan (bosatt i Bodø) er ute nå: 

Ikke bare Kjetil og trenerteamet. Ikke bare spillerne. Ikke meg og resten av de ansatte i Bodø/Glimt. Men alle sammen. Du også! Alle dere som har ventet tålmodig på vår suksess, heiet og støttet. Å se Glimt-supporterne i Glasgow, Roma, Alkmaar, London eller på Aspmyra. Det er faktisk revnende likegyldig hvor vi er. For det er fantastisk uansett. Dette eventyret har sannsynligvis en slutt. Men ikke nå. For dette er ikke slutten. Dette er starten på nok et fotballår. Et fantastisk fotballår. Fullt av følelser. Den sterkeste av dem alle, for min del, stoltheten kjenner jeg allerede på. Og det kommer til å øke videre utover dagen og kvelden.

I kveld samles vi igjen på Aspmyra. Hjemme. Der vi hører til. Under flomlysene i mørketiden. Oss mot røkla, også i år. Glimt mot Europa. For fjerde år på rad spilles det europeisk fotball i Bodø. 

Kanskje har det blitt den nye hverdagen, men vi må huske hvor vi kommer fra. At vi får oppleve dette sirkuset i den vesle byen vår er en opplevelse. Det må vi, og kommer vi aldri til å glemme. Ikke Lech Poznan heller. På samme måte som de som har vært her før dem. 

Vi sees på Myra i kveld!

/Niklas

Glimt-supporter og innholdsprodusent i Bodø/Glimt