– De kveldene her kommer ikke ofte
I kveld kan en gammel guttedrøm gå i oppfyllelse A-lag Herrer
Et par tanker noen timer før vi samles på Aspmyra igjen ...
Torsdag kveld barker Bodø/Glimt og Viking sammen i semifinalen i Norgesmesterskapet 2021. Kampen blir Glimts tiende opptreden i en semifinale på dette nivået i klubbens historie, og nå jakter Glimt sin sjette cupfinale.
For minnene fra 1975 og 1993 lever fortsatt i beste velgående i Bodø og Nord-Norge, men historien er nettopp det, historie. Nå skal en ny historie skrives og den kan du være en del av.
Glimt er regjerende seriemester de siste to årene og er i en posisjon klubben aldri før har vært i. Glimt er blitt et lag alle de andre lagene i Norge både respekterer og frykter. I kveld kommer Viking på besøk, et lag som tok medalje i fjor og er regjerende norgesmestere, og likevel holder mange Glimt som favoritter. Smak litt på det. Det er ganske utrolig.
Derfor er det også lett å bli blasert. En semifinale i cupen, er nå egentlig det så nøye da? Hvem bryr seg om cupen uansett?
Undertegnede har vært Glimt-supporter i tjue år i 2022. Det er faktisk nøyaktig tjue år og én uke siden jeg debuterte på Glimt-kamp fra tribuneplass på Ullevaal i første serierunde mot Vålerenga i 2002. Den kampen endte 1-1 og en kamp nok de aller fleste har slettet fra minnet. For meg er derimot kampen et av mine aller sterkeste minner, for den 14. april det året startet en livslang forelskelse. Jeg falt pladask for de helgule fra Bodø.
Selv vokste jeg opp sørpå, men med to foreldre fra Nordland var det aldri noen tvil om hvilket lag jeg skulle holde med. Jeg ble Bodø/Glimt-supporter på min hals, og allerede etter ett år som Glimt-fan fikk jeg oppleve Glimt i en cupfinale.
Jeg hører fortsatt snakk om 1975 og 1993, og bruker lite tid på cupfinalen i 2003. Det endte tross alt med tap, men når jeg setter meg ned og mimrer tilbake til novemberdagen vekker det noe i meg. En slags stolthet over hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Dagen etter cupfinalen hadde jeg min nye gule Glimt-genser på meg på skolen. Omringet av både Vålerenga- og Rosenborg-supporter var jeg den eneste i gult på hele skolen den dagen.
I friminuttet spilte vi fotball, og jeg var Runar Berg. Eller Trond Olsen. Kanskje det var Stig Johansen. Hvem det var er ikke så nøye. Poenget er at jeg var Glimt-spiller. Jeg ramla i søla og den nye genseren min ble møkkete. En av lærerne kom bort for å trøste og jeg husker fortsatt sympatien jeg fikk for at den fine genseren min var skitten. Pytt, pytt, den kan jo vaskes, tenkte jeg. Genseren ble ren igjen og en fast følgesvenn på bortekamper på Østlandet.
Siden da har jeg fulgt Glimt tett. Det har stort sett vært nedturer, så ærlig må jeg være. Men nettopp derfor gleder jeg meg så ekstremt mye over det som kan bli resultatet i kveld. Det er jo vanvidd å tenke på at Glimt igjen kan nå en cupfinale og at vi attpå til vinne "the double". Jeg har lært å ikke tenke og fokusere så mye på resultat, så la meg heller fokusere på det som virkelig betyr noe for meg.
Det har skjedd mye i Bodø og Glimt siden pappa tok meg med på Ullevaal i 2002, men for meg er det aller meste det samme.
Stoltheten jeg kjenner på hver eneste gang jeg hører "Barndomsminne fra Nordland" over høytalerne på Aspmyra, den barnslige gleden av å sjekke tabellen etter to serierunder selv om man vet at det er lenge igjen av sesongen og den enorme euforiske følelsen jeg får i kroppen når linjemann holder flagget nede og Glimt-målet er godkjent. For meg er det ingenting (så langt) som slår den følelsen. Jeg håper jeg igjen får oppleve Glimt på Ullevaal, der det hele startet for min del.
Veien mot Ullevaal avgjøres i kveld, og jeg skal på Aspmyra. Denne gangen ikke omringet av en eneste Vålerenga- eller Rosenborg-supporter. I kveld er jeg omringet av venner, likesinnede og andre stolte og kry nordlendinger som skal heie laget og heltene sine frem til en majestetisk cupfinale.
De kommer ikke ofte, de kveldene her. Det er ikke spilt semifinale i Bodø siden 1997, og da var det dobbeltoppgjør. Sist en enkelt semifinale ble spilt i Bodø var i 1977. Da vant Glimt 3-0 mot Steinkjer og tok seg til Ullevaal. I dag heter motstanderen Viking, men det er egentlig irrelevant. Det er ikke Viking jeg kommer for å se. Det er Marius Høibråten, Hugo Vetlesen, Nikita Haikin og Ulrik Saltnes. Jeg går på Aspmyra for å se fyrverkeri, høre stemmene fra J-feltet skli over stadion. Jeg går på Aspmyra for å drikke pølsevann og spise vaffel med serviettrester i. Jeg går på Aspmyra for å kjenne litt på hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg går på Aspmyra for å støtte klubben min, og gi litt igjen for at det klubben har gitt meg.
Jeg er kanskje spesiell, og det er ikke sikkert alle er som meg, men jeg er glad jeg slipper å sitte alene på Aspmyra i kveld. For vi bør alle sammen tillate oss å være stolte av hvem vi er innimellom. Derfor er min oppfordring til deg å bli med meg på kamp i kveld. Glimt skal spille om cupfinalebillett, og for alt vi vet kan det hele bli med drømmen også denne gangen, men ingen skal si at vi ikke prøvde. Vi sees på Myra.
/Niklas
Glimt-supporter og innholdsprodusent i Bodø/Glimt
